Bjørn Håkon Fiksdal

På vegne av familien vil jeg takke for fin bisettelse, lys, minnegaver og deltagelse i minnestund for Bjørn. Å ta avskjed er ikke lett. Da varmer det med omsorg. Takk.

En siste hilsen. Tenker på dere alle i sorgen ️

Minneord ved bisettelsen. Kjære Bjørn. Det vi nå skal gjøre ville du nok helst at var kort og effektivt. Men slik blir det ikke. Historien starter på midten av 1930-tallet. Det er Gunvor som forlater Kristiansund. Det var jo litt rart at hun dro fra en by sørpå for å slå seg ned helt oppe i Honningsvåg. Det ingen visste var at Gunvor var gravid. Hun tok med seg hemmeligheten nordover for å starte et liv med Karl Fiksdal som var sjef på fiskebruket i Honningsvåg. Bjørn ble født i mars 1935 og noen år senere kom din bror Erik. Det sterkeste minnet fra Honningsvåg er i oktober 1944. Bjørn er ni år gammel. Hele landsdelen skulle brennes. 60.000 mennesker skulle tvangsflyttes sørover. 12.000 bolighus skulle svies av. Tyskerne vil hindre at sovjetiske soldater skulle få noe å hjelpe seg med i Finnmark og Nord-Troms. For Bjørns familie gikk evakueringen med en lastebåt. Gunvor var syk og fikk ligge i en av lugarene. Karl og de to sønnene satt under hele reisen på dekk med redningsvester på. De så krigsfly passere over båten. De kom seg helskinnet til Bodø, tok Hurtigruta til Mosjøen og tog til Oppdal. Der tok de inn på Oppdal Turisthotell. Det var et stort øyeblikk. Jeg spurte Bjørn: -Hva husker du best? -At vi fikk sviskekompott med ekte fløte til dessert. Det var himmelen det, sa han. Den siste delen av krigen var dere i Øksendalen, et fredfylt sted du husket med glede. Etter krigen dro familien tilbake til Finnmark og slo seg ned i Vardø hvor Karl ble disponent for fiskebruket til Brødrene Aarsæther. Familien flyttet inn i en villa, som tidligere hadde vært barnehjem. LO-leder Yngve Hågensen har bodd på det barnehjemmet. I starten av 1950-tallet reiste Bjørn fra Vardø til nærmeste økonomiske gymnas. Det lå i Ålesund. Han bodde på hybel og var veldig kry over å skulle klare seg på egen hånd i verden. Den første dagen gikk han inn på en kafe for å bestille frokost. Han ville ha et glass kald melk og ville være litt elegant så han ba om kuldslået melk. Det høres jo kaldt ut. Til sin overraskelse fikk han et glass med varm melk, for det er det kuldslået betyr. Han drakk melken uten å kny. Bjørn dro så i militæret og ble utdannet spion. Han satt inni et fjell utenfor Bodø og studerte lange remser med flyfoto tatt over Russland, så gjaldt det å sammenligne med bilder fra i går og finne forskjeller. Deler av spion-utdannelsen fikk han i Paris. Bjørn fikk også gode militærkompiser som varte livet ut. Bodil og Bjørn giftet seg på lille julaften 1961. Etter et veldig kort svangerskap ble jeg født i mai 1962. Min mor satte på en stor gryte med kjøttsuppe på lav putring på komfyren før hun dro til sykehuset. Der oppdaget de at fødselen var i gang. Mor ringte da Bjørn på jobben i Norges Bank og ba han om å gå hjem og slå av kjøttsuppa. Etterpå fødte hun meg. Tre år senere ble min søster Kari født. Vi bodde i Festningsgaten 3. Det jeg husker best derfra var den gangen det kom en hvalross på flere hundre kilo og la seg til i fjæra like ved der vi bodde. Om sommeren kjørte vi en hvit folkevogn boble som hadde stått på et tørrfisk-loft hele vinteren og tatt til seg en stram lukt. Alle voksne røkte. Alle ungene var bilsyke. Vi kjørte bilen til Vestre Jakobselv og til en selvbygget hytte som var et drømmested for Donald-blader, ørretfiske, multer og mygg. Åtte sommerferier på rad dro vi til kyrkstaden Løvanger, innerst i botniska viken i Sverige. Vi badet, solte oss, spilte minigolf og var lykkelige i tre uker i strekk. Jeg snakket godt svensk hver sommer. Bjørn var også en tur i Oslo i 1969 og gikk på noe som het Bankakademiet. Han fikk jobb som nestleder i Norges Bank i Hammerfest. Med jobben fulgte et rekkehus i Mylingen som vi bodde i fra 1969 til 1971. Etter dette ble Bjørn banksjef i Kreditkassen (nå Nordea) i Kristiansund, hvor vi fikk stor leilighet med takterrasse, en splitter ny Volvo og en hytte på Frei-øya. Hytta kjøpte Bjørn av banken og vi bodd der det meste av sommeren, satte garn og krabbeteiner, gikk fra hytte til hytte i Trollheimen, og nøt Nordmøre på sitt aller beste, selv om det regnet mesteparten av tiden. I Kristiansund satt Bjørn i kommunestyre for Høyre, tok initiativ til å etablere Nordmøre næringsråd, og startet en livslang interesse for å utvikle næringslivet i byen og han dro til London i tre måneder for å lære seg engelsk. I 1978 ble Bjørn banksjef for Kreditkassen i Asker og Bærum med syv filialer og vi flyttet til Tømtebakken 29 på Billingstad i Asker. Her oppdaget Bjørn noe helt nytt. Langrennski av glassfiber, merke Epoke som vi gikk mye med i Vestmarka. Bjørn leste mye historie, var glad i krim og badet så ofte han kunne i fjorden eller på Semsvannet. Han skaffet oss en irsk terrier som het Milly Mac Lean og som alle elsket. I 1981 gikk han og Bodil fra hverandre og Bjørn flyttet inn i en leilighet ved Solli plass som han leide av banken. Nå ble han kjent med Vigdis som praktisk nok het Fiksdal fra før. De flyttet sammen på Høvik Verk med Kristine. Vigdis holdt til i nabobanken i Sandvika. Da der giftet seg sto ansatte fra begge banker utenfor rådhuset og kastet riskorn.   Dere bygget hus på Tanum som Bjørns god venn, Knut Wøllo, tegnet med fantastisk utsikt og kort vei til skiløyper eller blåbærturer i Vestmarka. Bjørn kom fra en tid hvor det var forventet at mannen skulle skaffe seg et yrke og forsørge familien. Han lagde aldri mat. I livet med Vigdis gikk han inn på kjøkkenet og oppdaget at han elsket å være der. Siden lagde han de fleste måltider. Han kunne sin bacalao, tapas, sjømat, fylte pannekaker, for ikke å snakke om kaker og deserter. Dere flyttet til et hus på Helgerød og videre til Kielgaten i Sandefjord, men opplevde også verden. Jeg spurte ham en gang om hva som var den beste tiden i livet og regnet med at han vil svare Ungdomstiden, men som han sa "etter at jeg fylte 60. Da begynte vi for alvor å reise og få fantastiske opplevelser. Bjørn ble pensjonist i 1994. Et lykketreff var å flytte fra vinteren, først til Tojos og senere til Cosentaina i Spania hvor han lærte seg spansk, fikk gode venner i lokalmiljøet og utforsket naturen, maten og kulturen. Det ble mange gode år i Spania, hvor Bjørn og Vigdis var heldige og fikk solgt seg ut før pandemien kom. Nå flyttet de tilbake til Norge på heltid. Bjørn var selv meget godt fornøyd med alt han fikk oppleve og gikk fra oss uten å klage 89 år gammel.  Det er godt å tenke på at vi for bare en måned siden feiret Bjørn og Vigdis, 40 års ekteskap, på vertshuset på Bærums Verk. Jeg har i sorgen gått en personlig tur i hukommelsen og hentet frem noen av de viktigste minnene. Ting som har preget meg for livet. Så, kjære far. Dette vil jeg takke for. At jeg som femåring på fredager ble tatt med i svømmehallen i Vardø. Jeg svømmer fortsatt hver uke på grunn av det. At jeg syv år gammel ble tatt med til Kvalsundet utenfor Hammerfest med en gul glassfiberstang og en rød, lukket abu-snelle. Jeg fikk småsei på hvert kast. Det tente en glød som fortsatt brenner. At jeg 14 år gammel ble tatt med til Innerdalen på Nordmøre, som satte et merke i livet, en fantastisk natur-glede som fortsatt sender meg til fjells. At jeg som godt voksen sammen med deg og Vigdis og lærte å plukke kantareller ved Semsvannet og hvor bra livet er for oss sankere. Jeg er blitt mer lik deg med årene. Jeg tenker særlig på deg når jeg laget mat. Det meste vi er går i arv. Tusen Takk for det.

Til en verdensborgers sidste rejse. Tak kære Bjørn for herlige stunder med gode oplevelser og berigende diskussioner i España, i København & i Sandefjord. Kærlige tanker til Vigdis og familen